Økologisk jordbruk baseres på prinsippene:

- Økologiprinsippet: i selvbærende og vedvarendesystem, sett i et kretsløp

- Helseprinsippet: sunn mat av høy kvalitet

- Varsomhetsprinsippet: føre var

- Rettferdighetsprinsippet: fordeling av goder.

Økologisk landbruk bygger på et helhetssyn som omfatter de økologiske, økonomiske og sosiale sidene ved landbruksproduksjonen, både i lokalt og globalt perspektiv, (Almås, 2015).

FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) varsler om at én tredjedel av verdens matjord er moderat til alvorlig skadet og oppfordrer til økologisk jordbruk som strategi mot sult. Det intensive jordbruket er lite motstandsdyktig mot klimaendringer og produktivitetsveksten stagnerer. Økologisk produksjon gir høyere artsmangfold og ivaretar pollinerende insekter og jordorganismer som bidrar til å gjøre jorda fruktbar. Det blir heller ingen avrenning av kjemisk-syntetiske sprøytemidler til grunnvann og vassdrag, (St.meld. nr. 11, 2016-2017).

Gjennom god planlegging og gjennomføring kan andelsprosjekter ivareta mennesker og økosystemtjenester - goder som økosystem disponerer for menneskers velferd (MA, 2005).

Tiltak vi ønsker for tilnærmet økologisk produksjon på Lommedalen andelslandbruk er å unngå bruk av skadelige stoffer og gjøre gjennomtenkte valg ved kjøp av planter , frø og gjødsel, samt å tenke gjennbruk.

Grorud gård

Grorud gård har vært i familiens eie i 111 år, siden Hans Gøtesen Grorud kjøpte gården i 1906.
Gården ligger på grensa mellom Lommedalen og Bærums Verk i Bærum, Akershus.

Grorud ble ryddet og bosatt i høymiddelalderen, men lå øde i senmiddelalderen. Navnet er fra gammelnorsk Groaruð eller Grouruð og kommer av sammensettningen av kvinnenavnet Gro og utrykket ryddet som viser til at gården ble ryddet av Gro, (Mohus, 1993).

Gården var det en på denne tiden kalte en fjerdinggård eller kvartgård - en gård som hadde en fjerdedel av verdien av en fullgård. Dette innebar at gårdseieren i 1644 betalte en skatt på tre riksdaler, som var lik verdien av en ku, mens en fullgård betalte fire ganger denne skatten, (Johansen, 2015).

På 1600-tallet var dette Maria prostis gård, med bruker Guldbrand Larsen etterfulgt av Gabriel Marcelis. Gården ble solgt som krongods og i løpet av 60 år ble gården solgt to ganger. Etter at Christopher Jensen hadde holdt gården i 21 år delte sønnene Hans og Christen gården mellom seg i Østre og Vestre i 1743. Hans Christophersen ble eier av Vestre Grorud. Gården ble solgt på auksjon i 1749, men kjøpt tilbake av sønnen Christopher Hansen i 1766. Bare ni år etter ble gården solgt til Jens Andersen Presterud. Jens skilte ut en del av jorda som han solgte før gården gikk videre til sønn og videre til sønnesønn, Lars Jonsen, (1834). Gunhild Hansdatter fra Sleaskjulet, 500 unna, var tjenestepike og Lars Jonsen ble gift med henne. Lars drev gården i over 50 år og de fikk 5 barn, men bare Jon og Christen levde opp.

I 1865 var det 2 hester, 4 kyr, 6 sauer og 1 gris på bruket. Det ble sådd 1/4 tønne hvete, 1 tønne bygg og 6 tønner havre, og de satte 3 tønner poteter. I 1890 hadde Jon Larsen overtatt Vestre Grorud. Først gift med Haakine Hansdatter, deretter med tjenestepiken Haakine Roaldsdatter.

Jon Larsen solgte i 1906 Vestre Grorud til Hans Gøtesen. Hans Gøtesen var fra Østfold og var en flink birøkter, han hadde flere eldre bikuber, og noen halmkuber. Han var først gift med Haakine Andreasdatter og andre gang med Anette Berntsen Lillehaug. Tøger Grorud som var sønn fra annet ekteskap, drev Vestre Grorud fra 1938 til sønnen Håkon Gøte Grorud overtok drifta, (Mohus, 1993).

Våningshuset er fra 1810. Jorda er i kategorien leirmold og en del sandjord, (Glømme, et. al, 1941). Gården har kupert terreng og grenser til Skollerudveien i øst, Burudelva i nordvest, Lommedalselva i sydvest og bebyggelse i syd. Sentralt finnes en kolle som har fått gro til en hundremetersskog, som opp igjennom årene er brukt som beitemark for fe og hester. Mange av artene her er viltvoksende, og vegetasjonen domineres av furu, bjørk, rogn og einer, men det er også innslag av plantede trær som Tøger Grorud plantet,
deriblant lerk, lind og bøk. I feltsjiktet vokser marikåpe, gåsemure og markjordbær.

Gården befinner seg på sletta og rammes inn av lave, bebygde dalsider, mens Kolsåstoppen pryder landskapet i sør. Disse forholdene er viktige for landskapsbildet. Andre elementer som preger landskapet er Lommedalen kirke.

Jordbruket i Bærum

Jordbruk representerer kulturlandskap som strekker seg langt tilbake i tid, (Landbruks- og matdepartementet, 2017). Bærums rike naturressurser, det fruktbare jordsmonnet og beliggenheten ved fjorden, gjorde at folk bosatte seg her tidlig. Det er funnet rester etter bosetninger helt tilbake til eldre steinalder (10 000 - 3800 f.Kr.), (Bjørge, et. al, 2012). Mange av gårdene i Bærum dateres tilbake til eldre jernalder. De første jordbrukerne dyrket bygg og spelt (Nyborg, 2016), og bodde sammen med husdyrene i langhus.

I middelalderen endret byggeskikken seg. Gårdstunene ble helst plassert på høydedrag med små laftede bygninger til hvert sitt bruk. Ofte ble bygningene organisert i et firkantet tun, (Bjørge, et. al, 2012). Det ble dyrket havre, rug, løk, bønner, lin og hamp, (Nyborg, 2016). Svartedauden kom til Bærum på høsten i 1349. Epidemien la tre av fire gårder øde, og Lommedalen var nærmest tømt for folk. Det tok et par hundre år før folketallet steg, men i løpet av 1600-tallet var det ikke lengre et gårdsbruk til hver. Det ble dyrket hvete, erter, kål og epler og åkerbruket karakteriserte landskapet, (Bjørge, et. al, 2012).
Ved befolkningsvekst utover 1600- og 1700-tallet kom landsdelslover som regulerte hvordan gårder skulle drives og som begrenset oppdeling av gårder. Husmannsvesenet ble opprettet. De var bygdas underklasse og utgjorde billig arbeidskraft. På 1800-tallet kom poteten, og driftsformen i landbruket endret seg. Det ble tatt i bruk hestedrevne redskap hvor gjødsling, og vekselbruk økte avlingen. Bygningstørrelsene økte, med våningshus i sveitserstil og store røde enhetslåver. Rundt 1860 ble salgsjordbruket viktigere enn selvforsyningen og førte til at det ble dyrket mer grønnsaker, frukt, bær og blomster, (Bjørge, et. al, 2012).Siden slutten av 1800-tallet har det foregått spredt utbygging i Bærum. Landbrukseiendommer ble solgt og det ble bygd villa- og småhusbygninger. Tidlig på 1900-tallet var Bærum en jord- og skogbruksbygd med jordbruksareal på ca. 40 000 daa. Utbyggingen skulle skje på lavproduktive areal, men presset økte og på 100 år var det bare 14 000 dekar igjen, en nedgang på 65%. I 1950 var det ca. 1 daa jordbruksareal pr. innbygger i Bærum. I dag er det kun 0,1 daa, (Landbrukskontoret, 2014).

«Landbruket i Bærum skal videreutvikles til en bærekraftig og allsidig næring som tar vare på de naturgitte ressursene, sikrer arbeidsplassene, verner om kulturlandskapet og gir befolkningen gode rekreasjonsmuligheter og frilufts- opplevelser.» Dette er hovedmålet fra Landbruksplanen for Bærum vedtatt i kommunestyret i november 1999.

Det finnes 112 matrikkelgårder i Bærum, av disse mottok 35 produksjonstilskudd i 2017. Gårdene driver hovedsakelig med korn og grasproduksjon. Vegetasjonen er fragmentert, og mange driftsbygningen er overflødig da husdyrholdet er lagt ned, (Bjørge et. al, 2012).

Landarealene i Bærum består av 8 % fulldyrka jord og 60 % produktiv skog. Landbruksavdelingen i Bærum kommune har overoppsyn mens bønder og skogeiere utfører forvaltningen av disse arealene. Landbruksarealene i Bærum er markedsnære og her er det mulig å produsere mat av høy kvalitet da jordbruksarealene er blant de mest produktive i landet, hvor hele 94% av den jorda Bærum har, er av god eller svært god jordkvalitet.

En økende befolkning og behov for å utvide infrastruktur fører til større press på den beste matjorda. Offentlige aktører har som mål å ivareta dyrket mark, likevel var 8/8 forslag for utvidelse av kirkegård/gravlund (kommuneplanens arealdel 2008-2020) foreslått på nettopp denne typen areal. Kommunen mente at dette ikke var til å unngå, selv om eierne av jordbruksområdene foreslo andre deler av egen eiendom i utmark.

Landbruksnæringen har, med urbaniseringen, gode muligheter til å utvikle opplevelser og andre tjenester for Bærums befolkning, (Landbrukskontoret, 2014).